Pedagogisk plattform

Startgropa barnehage skal preges av at alle - barn, foreldre og personale - betraktes som selvstendige individer, som subjekter. Dette innebærer at alle har krav på å bli møtt med anerkjennelse og aksept på seg selv i den livssituasjon de befinner seg i her og nå.

Vi ønsker å skape et godt miljø, hvor det er tillatt å være forskjellige fra hverandre. Dette innebærer en lydhørhet overfor hverandres følelser, meninger, behov, ønsker, valg og grenser. Barna skal få inngå i viktige relasjoner hvor de anerkjennes for å være den de er framfor hva de kan og hvordan vi voksne ønsker at de skal være.

Utgangspunktet vårt vil derfor være det enkelte barn og ikke skjemaer, planlegging og samlebåndsarbeid fra de voksnes side. Vi ønsker ikke å bruke metoder og generelle henvisninger, men i stedet hjelpe den enkelte til å utvikle sine egne unike og personlige kvalifikasjoner ved å være nærværende og kontaktfulle. Vi tror ikke på at metoder hjelper, men at det heller er kontakten mellom mennesker, likeverdigheten, autentisiteten og utvikling av selvfølelsen som skaper forandring. Vi har et særlig ansvar for å skape en gruppekultur med rammer, som gir barna mulighet for både å oppleve integritet og sosialt fellesskap. Barna skal kunne fungere som selvstendige, tenkende og handlende individualister med tilknytning til andre i sosiale fellesskap av likeverdige; d.v.s. et fellesskap hvor de enkelte barn blir sett og inngår i gjensidige relasjoner som både ytende og nytende medlemmer, og hvor de møter anerkjennelse.

Alle gjør så godt de kan og alle har sine grunner til at de gjør som de gjør.

Vi ønsker å flytte fokus fra barnets atferd til barnets trivsel. Jo mer vi voksne kan tro på at barnet gjør det beste det makter akkurat nå, og jo mer vi voksne kan flytte fokus fra hva barnet gjør til hvordan det har det og hvem det er, jo oftere vil vi voksne kunne inngå i anerkjennende relasjoner med barnet. Anerkjennelse er å se og høre barnet på dets egne premisser, med medfølelse, aksept og atskilthet - også når barnet gjør noe vi voksne ikke vil. Anerkjennelse er ikke det samme som å få viljen sin. Barn har bruk for voksne, som tar ansvar og som barnet vet hvor er.

Hvis barnet primært har erfaringer med anerkjennende relasjoner – å bli lyttet til, speilet, bekreftet, møtt med åpne og undersøkende spørsmål og innlevelse – så fremmes barnets positive selvdannelse, utvikling av en god selvfølelse, og et meningsfylt språk.

Anerkjennende relasjonserfaringer bidrar til at barnet får en følelse av at

·      det kan bidra med noe
·      det som det opplever, tenker og uttrykker har en verdi
·      det som det sier er verdt å lytte til
·      det trygt kan dele sitt indre med andre, si det som faller inn uten å være redd osv.
       og dermed til utviklingen av et positivt bilde av seg selv og andre mennesker.

Det er den voksne som har ansvaret for relasjonens kvalitet og det er den voksne som har overblikket og makten til å endre relasjonens kvalitet.

I følge Krog og Secher(2010) kan strukturen støtte eller hemme arbeidet med det anerkjennende perspektivet. Hvis man vil arbeide anerkjennende skal man jobbe for at det er:

·      plass i tid 
- muligheten til å være i hverdagen uten å oppleve begrepet tid
- barn har bruk for tid for å kunne begripe verden, finne sitt ståsted i den, utfordre og utforme den
- innrette oss slik at barna har mulighet til å gjøre tingene i sitt eget tempo

·      plass i rom  
- muligheten til å slå ut med armene uten å treffe noen
- barn opplever og lærer gjennom det de gjør med kroppen sin
- hvis det ikke er rom medfører det lett begrensninger og kjefting.

·      plass i eksistens
- så det er mulig å utvikle og utfolde seg selv i samspill med andre
- barnet danner sin opplevelse av seg selv gjennom møtet med andre mennesker. Derfor har det bruk for å være sammen med voksne som kan romme det som det er, det vil si voksne som er anerkjennende og autentiske.

Vi har tro på at alle mennesker har et potensial for, og et ønske om, en sunn psykisk og sosial utvikling. Vi mener at de fleste barn som får tilfredsstilt deres vesentligste behov for følelsesmessig og stabil kontakt, som får deres følelser respektert, som mottar kjærlighet, omsorg og forståelse, som opplever selvbestemmelse og ansvar, som har tilstrekkelige lekemuligheter med utfordringer og spenning, helt av seg selv vil utvikle seg både sosialt, språklig, motorisk og intellektuelt.

Vårt utgangspunkt er at ”usunn” sosial utvikling skyldes forhold som ligger utenfor barnet. Det er ikke noe feil eller galt med barna når de ”blir vanskelige”, men heller noe i veien med oss voksnes måte å forholde oss til barna på.

Grunnelementene i vår pedagogiske praksis er de to basale menneskelige behovene; behovet for tett følelsesmessig kontakt og behovet for at alle følelser blir forstått og akseptert.

Kvaliteten på samspillet og relasjonene mellom individene blir derfor det viktigste arbeidsområdet her i barnehagen. 

Samspillet mellom individene må være av en sånn art at alle følelser blir akseptert. Dette betyr at det skal være plass til og muligheter for å få uttrykt følelsene og få reagert til man føler seg ferdig, dog underlagt visse leveregler, som gjør det mulig at alle kan trives i et fellesskap. Vi voksnes må være oss bevisste på at våres reaksjoner på barnas følelser er avgjørende for barnas selvfølelse og atferdsmønstre. De følelsene vi voksne ikke er i kontakt med hos oss selv og ikke kan romme (ikke merker eller kan vedkjenne oss) kan vi heller ikke se eller romme når de kommer til uttrykk hos barna.

Ettersom mange av barna oppholder seg store deler av sin våkne tid i barnehagen får vi voksne en viktig rolle som omsorgspersoner ved å være en trygg base for barnet. Barnet har jo behov for nære følelsesmessige tilknytninger til voksne i løpet av barnehagedagen også, og derfor skal hvert barn ha en voksen som er der spesielt for det. Dette er spesielt viktig for barn med foreldre som ikke fullt ut makter å skape trygg tilknytning. Barnehagen skal på den måten være en arena hvor sosial kompetanse skal utvikles i nær relasjon til en voksen.

Vi ønsker å se barnets individuelle utvikling i lys av det nettverket som omgir barnet. Dette betyr at barnehagen ikke bare har ansvaret for barnet, men også for et nært samarbeid med foreldrene og eventuelle instanser som er involvert i omsorgen. Vi vektlegger altså familiens store betydning for en god oppvekst, også når barnet er i barnehagen.