Teoretisk forankring

Vår pedagogiske plattform har forankring i et humanistisk og eksistensielt menneskesyn, hvor mennesket er et subjekt, et jeg, som har frihet, ansvar og menneskeverdighet. Mennesket er unikt og har en iboende streben mot utvikling.

•    Det enkelte individ kan kun møtes og forstås ut fra individets egen opplevelse av seg 
     selv og sin individuelle tilværelse.
•    Vi som mennesker hver især er ansvarlige for våre handlinger, våre valg og fravalg.
•    Det er avgjørende for livskvaliteten å kunne være til stede/nærværende “her og nå”.

Mennesket må aldri betraktes som et middel. Mennesket er alltid et mål i seg selv, hvilket betyr at det alltid kan gjøre krav på respekt for sin egen skyld.

Nyere tids spebarns- og relasjonsforskning av bl.a. Daniel Stern, Berit Bae, John Bowlby og Anne-Lise Løvlie Schibbye har vært med på å endre synet på barn fra tidligere oppfattelser. Forskningen påviser at barn allerede fra fødselen av har en evne og vilje til å samarbeide og til å inngå aktivt i relasjoner med sine nærmeste voksne. Barnets selvdannelse er dypt avhengig av de relasjoner det har mulighet for å inngå i. De relasjonelle påvirkningene barnet utsettes for er avgjørende for hvordan det vil trives og utvikle sitt menneskelige potensial resten av livet. For å kunne utvikle en sund selvfølelse må barnet møtes av anerkjennende voksne som ser det, hører det og tar det alvorlig, så barnet kan føle seg gjenkjent og akseptert (Krog & Secher 2010). 

Det er gjennom trygge tilknytninger til nære omsorgspersoner at barnet opplever verden som et trygt og sikkert sted å være, hvor det kan utfolde nysgjerrigheten sin, utforske verden, utfolde sine sosiale og relasjonelle kompetanser og ta utfordringene i lek og læring.

Bowlby redegjør for hvordan kjærlige og omsorgsfulle forhold til spesielt foreldrene eller andre omsorgspersoner er en avgjørende og vital forutsetning for sund utvikling og læring.

Han betrakter det å være i kontakt med og tilknyttet sine nærmeste omsorgspersoner som like betydningsfullt for overlevelsen som ernæring (Bowlby 1996).

Stern (2000) setter fokus på menneskets unike karakter, på selvopplevelse, på betydningen av kvaliteten i samspillet, og hvilken alvorlig og negativ betydning det har for et menneskes utvikling, hvis det ikke blir sett, hørt og tatt på alvor. 

Vi mennesker utvikler oss i relasjoner med andre. Vi lærer oss selv å kjenne gjennom det å oppleve oss sett av den andre. Det er viktig for barnets selvdannelse at det er en høy grad av overensstemmelse mellom hvordan barnet har det og hvordan den voksne ser og tolker det. Det medvirker til å gjøre barnet og den voksne klokere på seg selv, på den andre og på relasjonen.

Det intersubjektive synet har tatt over fra subjekt-objekt-synet, hvor oppfattelsen er at barnets utvikling foregår utenfra og inn med den voksne som den aktivt handlende og barnet som den passivt mottakende. I dette ligger det også at den voksne definerer barnet og gjør seg til ekspert på barnets opplevelser. I det intersubjektive synet(subjekt-subjekt) eier personen sine følelser, tanker og meninger og har sin egen opplevelsesverden. Vi kan ikke defineres uten inndragelse av relasjonen vi inngår i. Et barn er for eksempel ikke sta eller trassig, men en person som vil noe annet enn meg når jeg gjør som jeg gjør akkurat her og nå. Barnets utvikling foregår i et gjensidig samspill med andre. Det lærer seg selv å kjenne som person og som sosialt individ gjennom intersubjektive møter.

Det er stor forskjell om det man gjør sammen med barnet er et mål i seg selv eller om det er et middel til noe annet.

·   hvis en voksen snakker med et barn fordi hun er interessert i å være sammen med
    barnet og i det som det har på hjertet er det snakk om en likeverdig samtale  (subjekt- subjekt-forhold)

·   hvis en voksen snakker med barnet for å lære barnet språk er det et subjekt-objekt- forhold

Livet består av motsetninger, paradokser og konflikter. Mennesket har behov for individualitet, være selvstendig samtidig som det har behov for tilknytning og være en del av fellesskapet. Dette fremkaller angsten for å miste individualitet og bli oppslukt, og angsten for å bli ensom, miste fellesskap og tilhørighet (Schibbye). 

Det å bli seg selv, atskilt og forskjellig fra andre og samtidig danne stadig tettere samhørighetsbånd med andre mennesker er to parallelle utviklingsoppgaver mennesket har barndommen og livet i gjennom (Stern 2000). Konflikten mellom integritet og samarbeid er en grunnleggende og livslang eksistensiell konflikt mellom en trang til å bevare og utvikle sin personlige integritet og en trang til gjennom samarbeid å oppleve seg verdifull for de fellesskapene man hører til (Juul og Jensen 2002). Det er verdifullt at det enkelte menneske kan uttrykke seg og sine tanker, holdninger, følelser og verdier, og dermed ikke tilpasser seg, forstrekker seg eller undertrykker sin egen identitet.

Det er avgjørende hvordan den voksne handler og hva intensjonen bak handlingen er:

Anerkjennelse er basert på likeverd (subjekt-subjekt)
- strategiske motiv og manipulasjon for å få det som man vil
+ gjøre det av oppriktig og vennlig forståelse og interesse for barnet.

Den voksnes hensikter, ord, handlinger, følelser og utstråling påvirker barnets selvdannelse.

Bae snakker om at en relasjon preget av gjensidig anerkjennelse, antas å gi mulighet til både å oppleve individualitet, og samtidig føle tilknytning og trygghet. Anerkjennelse betyr med andre ord å gi den andre rett til sine erfaringer og opplevelser, rett til sitt perspektiv. En anerkjennende relasjon betyr at den andre kan være seg selv, uten å være redd for å miste tilknytning (Bae 1993)

Anerkjennelse er et mål eller en verdi i seg selv. Hvis man derimot prøver å bruke anerkjennelse som teknikk eller metode for å oppnå visse ting arbeider man strategisk, og kommunikasjonen blir preget av kontroll fra den voksnes side. Dermed formidler man ikke respekt og forståelse for den andre (Bae 1996).

Nyere tids hjerneforskning har gitt en ny forståelse av hjernen som struktur og av hvordan den utvikler seg i et samspill mellom arv og miljø. Relasjonene, med især de nære omsorgspersonene, er i samspillet med det biologiske grunnlaget avgjørende for hvordan sentralnervesystemet vårt utvikler seg. Dette betyr at de relasjonene barnet inngår i har avgjørende betydning for hvordan det har det nå og hvordan det får det senere i livet. (Susan Hart 2006)

At hjernens utvikling er relasjonsavhengig understreker betydningen av de relasjonelle kvaliteter vi tilbyr barna hjemme og i barnehagen.

Alle er enige om ikke å behandle andre som objekter, men allikevel ser det ut til at subjekt-objekt-tanken ligger dypt i vår kultur, oppfattelse og vitenskapsidealer (Schibbye 2005). 

Dette vil vi i Startgropa gjøre noe med. Vi ønsker å implementere denne nye viten i organiseringen av barnehagen og i vår daglige pedagogiske praksis.